2 Mos 1,15–21
15 Og kongen i Egypt sa til de hebraiske jordmødrene – den ene av dem hette Sjifra og den andre Pua: 16 Når dere hjelper de hebraiske kvinnene til å føde, så skal dere se etter i fødestolen. Er det da en gutt, skal dere drepe ham, er det en pike, kan hun få leve. 17 Men jordmødrene fryktet Gud, de gjorde ikke som kongen i Egypt bød dem, men lot guttebarna leve. 18 Da kalte kongen i Egypt jordmødrene til seg og sa til dem: Hvorfor gjør dere dette og lar guttebarna leve? 19 Jordmødrene svarte farao: De hebraiske kvinnene er ikke som de egyptiske. De er sterkere, og før jordmoren kommer til dem, har de født. 20 Og Gud gjorde vel mot jordmødrene. Folket økte og ble meget tallrikt. 21 Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem etterkommere.
Apg 7,17–22
17 Etter som nå tiden nærmet seg da det løftet Gud hadde gitt til Abraham skulle bli oppfylt, vokste folket og ble tallrikt i Egypt, 18 inntil det sto fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef. 19 Han for fram med list mot vårt folk. Han mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de ikke skulle leve opp. 20 På den tiden ble Moses født. Han var fager for Gud. I tre måneder ble han fostret i sin fars hus. 21 Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn. 22 Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger.
Luk 2,36–39 (Luk 2,36–38)
36 Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. 37 Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt. 38 I samme stund sto også hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.
39 Da de hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret.
36 Καὶ ἦν Ἅννα προφῆτις, θυγάτηρ Φανουήλ, ἐκ φυλῆς Ἀσήρ – αὕτη προβεβηκυῖα ἐν ἡμέραις πολλαῖς, ζήσασα ἔτηN μετὰ ἀνδρὸς ἑπτὰ ἀπὸ τῆς παρθενίας αὐτῆς, 37 καὶ αὕτη χήρα ὡςN ἐτῶν ὀγδοήκοντα τεσσάρων – ἣ οὐκ ἀφίστατο ἀπὸN τοῦ ἱεροῦ, νηστείαις καὶ δεήσεσιν λατρεύουσα νύκτα καὶ ἡμέραν. 38 Καὶ αὕτη αὐτῇN τῇ ὥρᾳ ἐπιστᾶσα ἀνθωμολογεῖτο τῷ κυρίῳ,N καὶ ἐλάλει περὶ αὐτοῦ πᾶσιν τοῖς προσδεχομένοις λύτρωσιν ἐνN Ἱερουσαλήμ. 39 Καὶ ὡς ἐτέλεσαν ἅπανταN τὰ κατὰ τὸν νόμον κυρίου, ὑπέστρεψανN εἰς τὴν Γαλιλαίαν, εἰς τὴνN πόλιν ἑαυτῶν Ναζαρέτ.N
NVariant with NA/UBS: ἔτη μετὰ ἀνδρὸς ♦ μετὰ ἀνδρὸς ἔτη NVariant with NA/UBS: ὡς ♦ ἕως NVariant with NA/UBS: ἀπὸ ♦ – NVariant with NA/UBS: αὕτη αὐτῇ ♦ αὐτῇ NVariant with NA/UBS: κυρίῳ ♦ θεῷ NVariant with NA/UBS: ἐν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἅπαντα ♦ πάντα NVariant with NA/UBS: ὑπέστρεψαν ♦ ἐπέστρεψαν NVariant with NA/UBS: τὴν πόλιν ♦ πόλιν NVariant with NA/UBS: Ναζαρέτ ♦ Ναζαρέθ
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Jesusbarnet i templet (2,22–38)
I førti dager var en mor kultisk sett uren når hun hadde fått en sønn. I denne perioden fikk hun ikke komme til templet. Senere måtte hun bære frem et offer av et årsgammelt lam og en due. Det holdt med to duer hvis hun var fattig. Josef og Maria var tydeligvis fattige.
Offeret var ikke den eneste årsaken til at de måtte gå til templet. Det var også en lov om at alle førstefødte av hankjønn – menneske eller dyr – skulle regnes som Guds eiendom og ofres til ham. I noen tilfeller kunne et dyr innløses, og en gutt innløste man mot en gave på fem sølvsekler til templet. De kunne betales til presten hvor som helst i landet, og for den saks skyld hadde Josef og Maria ikke trengt å ta med seg Jesus til Jerusalem. Men Lukas lar oss ane at de hadde en spesiell kjærlighet til templet, og at det var en spesiell mening med at Jesus ble båret frem der.
Det ville nemlig bli et møte mellom Messias og det trofaste folk som ventet på ham, representert ved to fromme eldre. De hørte tydeligvis til ”de stille i landet”. De levde i håpet om Guds store inngripen, det som profetene hadde talt så mye om. De ventet på ”en trøstens tid for Israel” og ”forløsning for Jerusalem ”. De ventet på at Gud snart skulle gripe inn. Noen hadde gjort sine beregninger, andre stolte rett og slett på løftene. Faktum er at forventningene var store nettopp på denne tiden. For kong Herodes var det en kilde til stadig mistenksomhet. For de lærde som var preget av hellenistisk kultur var det en grunn til forakt. Blant nasjonalistene og frihetskjemperne gav det grobunn for nye planer om en voldsom omveltning. For de fromme var det et bønneemne og en grunn til å fordype seg i Skriften. Det er disse fromme kretser som kommer oss i møte i Simeon og Hanna.
Først kommer Simeon. Det heter at Den Hellige Ånd var over ham. Det var i og for seg et tegn på at messiastiden var inne. Ånden hadde sagt ham at han skulle få leve til han hadde fått se ”Herrens salvede”, altså Messias. Så får han se det fattige paret med sin seks uker gamle baby. De har kommet fra Betlehem til fots; det er en snau mil. De har krysset de veldige forgårdene med sine storslåtte søylehaller. Som fromme jøder har de ofte vært her, og de vet hvor de skal gå – frem til selve tempelbygningen, inn gjennom de tunge kobberdørene i Nikanorporten. Deretter står de i kvinnenes forgård med sine søylerekker til høyre og venstre, og med sine offerbøsser. Foran seg har de den høye halvsirkelformede trappen som leder opp til neste port; det er den høyeste i hele templet. Bak dem skimter vi den indre forgård med brennofferalteret. Bak dette kan vi se porten til Det Hellige. Seksten måneder tidligere gikk Sakarias gjennom den porten for å tenne røkofferet.
Her, foran den halvsirkelformede trappen, stopper de. Simeon vet med en gang hvem han har foran seg. Han tar barnet i sin favn og priser Gud. Tiden er fullbyrdet. Han trenger ikke å vente lenger eller stå som et vitne om at morgenen er nær. Han kan trekke seg tilbake og legge ned sitt virke. Ordene som vanligvis oversettes med ”fare herfra i fred” betyr nemlig å få avskjed og å bli løst fra et oppdrag. Her heter ikke ”Herre” kýrios som vanlig, men despótes, som betyr eier eller husbond (hos oss er det et låneord, men i negativ betydning). Med dette menes en husbond som løser sin trofaste tjener fra hans plikter og lar ham trekke seg tilbake for å nyte sitt otium.
Simeon har altså sett ”Guds frelse”. Her er den – i dette lille barnet som han holder i sine armer. Og han ser at det ikke bare er en frelse for Israel, men for alle folkeslag. Som nevnte skal Jesu rike bestå til alle tider. For første gang sies det her at det skal gjelde for hele jorden. Det er ikke til å undres over at foreldrene er forundret. Simeon ”velsigner dem”, noe som for en hebreer betydde at han priste dem lykkelige for de gaver som han på Guds vegne kunne love dem. Det var i virkeligheten underlige gaver. Barnet som de nå bar frem til Gud skulle bli til både fall og gjenreisning. Gud skulle gjøre ham til et tegn som mennesker måtte se og ta stilling til. Og denne stillingtagen skulle bli avgjørende. Her skulle det vise seg hva som gjemte seg i menneskehjertet. Mange skulle ta avstand fra ham. Simeon ser fremover mot en tragedie. Også gjennom Marias sjel skal det gå et sverd. Lidelsen hørte med til det som nå skulle komme.
Så kommer gamle Hanna. Fortelleren kjenner godt til henne. Merkelig nok var hun av Asers stamme, en av de ti fortapte. Hun blir kalt profetinne. Her lyser nok fortellerens kristne språkbruk igjennom. Jødene anså profetien som død. Det fantes profetinner i gammeltestamentlig tid. Rabbinerne pleide å regne med sju stykker. Men i urkristendommen ble det å tale profetisk en velkjent gave, både blant menn og kvinner. Hanna synes å ha hatt noe av denne gaven; det var enda et tegn på at tiden var moden. Hvis hun hadde levd noen århundrer senere hadde hun kanskje blitt eremitt eller nonne. Nå holdt hun seg til templet. Kanskje hun simpelthen hadde et krypinn i forgårdene og fikk bo der. Teksten kan tolkes slik. I templet tilbrakte hun i hvert fall sine dager i faste og bønn. Og nå kom også hun for å vise sin glede. Det var åpenbart en glede over at Guds løfter hadde gått i oppfyllelse. Når det heter at hun talte ”om ham”, kan det sikte til Gud, men det kan også bety at hun talte om Jesus. I den norske kirkebibelen (1978, 2. utg. 1985) heter det at hun talte om ”barnet”. Fortellingen forutsetter i hvert fall at hun i sak sa det samme som Simeon: Her hadde Gud sendt frelse til sitt folk.
Jesus vokser opp i Nasaret (2,39–40)
Det er klart at den kilden Lukas har hentet sine opplysninger om Jesu fødsel fra, er en annen enn den Matteus har kjent til. Hos Lukas hører vi ingenting om barnemordet i Betlehem og flukten til Egypt. Matteus på sin side sier ingenting om at Josef og Maria har vært i Nasaret før de bosatte seg der etter landflyktigheten. Det er naturligvis mulig at Josef – som også i følge Lukas hørte hjemme i Betlehem – mer eller mindre tilfeldig hadde kommet til Galilea, hvor det var gode arbeidsmuligheter for en bygningsarbeider på Herodes’ tid, og at han ble kjent med Maria i Nasaret. Men vi blir henvist til gjetninger hvis vi forsøker å kombinere opplysningene hos Matteus og Lukas.
Nå er det jo slik at alle fortellere må gjøre et utvalg. Det er alltid huller i skildringen deres. Hullene volder ofte problemer. Spesielt vanskelig blir det hvis man står overfor to skildringer av samme hendelse, skrevet ut fra helt ulike synsvinkler. Det har ofte blitt påpekt at det her er tale om to menneskers ulike måter å oppleve det samme på: Hos Matteus skildres hendelsene slik som Josef kan ha opplevd dem, mens hos Lukas sees alt med Marias øyne. Om nå de har rett som med god grunn mener at både Lukas og Matteus har hatt forbindelse med urmenigheten i Jerusalem og tilgang til de tradisjoner som er bevart der, er det nærliggende å tro at de har hatt ulike kilder å øse av. Hver og en formidlet det man visste fra de kretser som hadde stått Maria og Josef nær. Disse uavhengige kildene har tydeligvis sagt det samme på et avgjørende punkt: Jesus ble født i Betlehem, som en etterkommer av Davids slekt. Han ble ikke født som andre barn, men på en måte som aldri har forekommet før eller senere; begge kildene ser på dette som et under av Den hellige Ånd – og som et av bevisene på at han var Guds Sønn. Og denne historien er formidlet av jøder, som minst av alle skulle ha fortalt noe slikt som dette, om de ikke hadde vært overbevist om at det skjedde nettopp slik.
Det fortelles helt kort om Jesu oppvekstår at han vokste opp og ”ble sterk og full av visdom”. Det betyr Guds visdom, noe som i Det gamle testamente er et av særtrekkene ved Guds vesen – sammen med hans herlighet og hellighet. Det kan egentlig ikke beskrives, ettersom vi her på jorden bare kan ane det; vi fornemmer det klarest slik det blir åpenbart i Jesus Kristus.
Så følger den eneste fortellingen evangeliene gir oss om Jesus i tenåringsalderen.